Stabæk Satyren

Funky Sitting.

Til forsiden Gi rasisme r¯dt kort!

         

 Tilbake

Satyriske

02.07.2014

Opsjon til besvær

Debattforumene renner over at ukvalifisert synsing. En liten forklaring er kanskje på sin plass.

Opsjoner er et instrument for å skaffe seg trygghet og minimere risiko

En opsjon er i utgangspunktet et forsikringsprodukt. Kjøper av en opsjon ønsker trygghet og betaler for det. Selger får også trygghet og forutsigbarhet, men gir fra seg handlefrihet. Der er derfor det er en pris på opsjoner. Det er kunnskapen kjøper og selger har på tidspunktet for avtaleinngåelsen som styrer prisen.

La oss ta et eksempel. Hvis du driver et gartneri og har spesialisert deg på å dyrke frem tulipaner, så er det kritisk viktig for deg å ha tilstrekkelig med tulipanløk du kan plante hver vår. Da kan du kjøpe en opsjon som gir deg en rett til å kjøpe x antall tulipanløk neste vinter - gjerne til en forhåndsbestemt pris. Er det mangel på tulipanløk på verdensmarkedet og dystre utsikter for fremtiden på det tidspunktet opsjonen kjøpes, blir gjerne prisen på opsjonen høy. Renner markedet over av tulipanløk blir opsjonsprisen lav. Da er det produsenten av tulipanløk som er mest gira på å selge opsjoner for å sikre seg å få solgt sin fremtidige avling.

Opsjoner er altså et instrument for å skaffe seg trygghet og minimere risiko, og selv om prisen på det som skal leveres som regel er avtalt i opsjonen, så er slikt - særlig når det gjelder fotballspillere - ofte gjenstand for forhandlinger på innløsningstidspunktet. Partene står fritt til å avtale en ny pris på selve varen/spilleren. Vi har hatt en rekke slike saker også i norsk fotball hvor en spiller lånes ut og låneklubben har opsjon på kjøp. Den endelige kjøpesummen blir ofte lavere enn den prisen som er avtalt på forhånd.

Kunnskapen partene har på det tidspunktet de kjøper/selger opsjonen er altså helt avgjørende for prisen. Opsjoner har derfor ingen angrefrist. Det er ikke mulig å si opp en opsjon. Det som er mulig er å selge en opsjon du har kjøpt, men ikke lenger har bruk for. Det åpner også for at kjøp og salg av opsjoner kan skje utfra et ønske om å spekulere. Verdien endrer seg jo i takt med at markedet får ny og oppdatert informasjon. I verden i dag skjer anslagsvis 98% av alt kjøp og salg av opsjoner med utgangspunkt i spekulasjon - stikk i strid med det som er opsjonens idé og natur - nemlig å være et forsikringsprodukt.

Vålerenga kjøpte i sin tid en opsjon som ga dem rett til å kjøpe Herman Stengel en gang i fremtiden (fremtiden var definert som den perioden han hadde kontrakt med Stabæk). Dette gjorde Vålerenga fordi de ville sikre seg nettopp denne spillerne. Hvorfor kjøpe de så ikke likegodt spilleren med en gang? Fordi de ikke hadde råd akkurat da (heller), til å betale den prisen Stabæk forlangte. Vålerenga kjøpe derfor i stedet en opsjon som ga dem en rett (men ikke plikt) til å kjøpe Stengel en gang i fremtiden. Mange synes prisen på opsjonen var uhørt høy, men den var satt ut fra den kunnskapen Vålerenga og Stabæk hadde på det tidspunktet avtalen ble inngått. Dommen i den såkalte overgangssaken fastslår da også at prisen synes korrekt ut fra Stengels markedsverdi på avtaletidspunktet. Stengel var betydelig mer Hot i 2011 enn han er i dag. En ikke uvanlig utvikling når det gjelder nettopp Vålerenga.

Så langt er alt vel. Men så skjer det noe merkelig. Vålerenga ønsker å komme seg ut av avtalen (opsjonen). Det normale da ville være å selge opsjonen videre til for eksempel Rosenborg eller Celtic eller WilhelmII eller 1860 München som kanskje kunne være interessert i Stengel. I stedet kontakter Vålerenga Stabæk for å si opp en uoppsigelig avtale. Begrunnelsen deres er ikke at prisen er feil, men at de frykter at "Stabæk skal gå konkurs og således ikke kan klare å oppfylle sin del av avtalen".

På en måte kan en forstå et slikt syn. Opsjonshandelen med tulipanløk i Nederland gikk for eksempel til helvete ved årsskifte 1636/37. Grunnen er noe uviss, men enkelte historikere heller til en teori om en brutal frostperiode som tok livet av det meste av tulipanløken.

Utfordringen til Vålerenga var at Stabæk på det tidspunktet ikke hadde gått konk. Hvor reell konkursfaren i Stabæk var på det tidspunktet vet ikke vi, (det vet antagelig ikke advokaten til Vålerenga heller selv om han ga dem dårlige råd mot god betaling). Dette blir som å prøve å heve en opsjon på kjøp av tulipanløk fordi du tror det kan bli en jævlig masse høststomer neste år slik at alle skipene som frakter tulipanløk til Holland forliser. Ingen tulipanløkdyrkere ville akseptert en slik begrunnelse, selv ikke med Kristen Gislefoss som sannhetsvitne.

Likevel skjer det utrolige. Vålerenga - som i utgangspunktet har kjøp en opsjon for å skaffe seg trygghet og for å (for)sikre seg Stengel, er plutselig blitt mer risikovillig enn Nick Leeson. De velger derfor å få fastslått om oppsigelsen av den uoppsigelige avtalen er gyldig, avgjort ved voldgift. Det er høyrisikosport.

Riktignok er det ikke høyrisiko for det enkelte styremedlem i Vålerenga, men for klubben. (Akkurat som Nick Leesons spekulasjoner primært rammet arbeidsgiverne hans - Barings Bank).

I årsberetningen for Vålerenga fotball 2013 står det følgende om saken: "Vålerenga Fotball har en tvist med Stabæk om en avtale vedrørende spilleren Herman Stengel fra høsten 2011 som Vålerenga har hevet på grunn av Stabæks mislighold. Maksimal eksponering er 4 millioner (+ mva), men styret i Vålerenga Fotball vurderer det slik, basert på klubbens juridiske rådgivers anbefaling, at det mest sannsynlige er at Stabæk ikke vinner frem",

Hva Stabæks mislighold skulle bestå i er ikke utdypet. Fasit viser at den påstanden var feil. Avtalen ble aldri misligholdt av Stabæk. At det løp 18% rente har de heller ikke tatt med når de har spesifisert maksimal eksponering overfor årsmøtet.

I følge dommen - som Vålerenga har gjengitt fra i en pressemelding, ble eksponeringen på kr. 7.785.795,91 + Stabæks saksomkostninger på kr 529.000,00, som Vålerenga også er dømt til å betale.

Justerer vi for renten Stabæk skal betale Vålerenga - kr 139.534,24 på lånet/forskuddsbetalingen på 2 mill., så ender vi opp på en total regning for Vålerenga på kr 8.175.261,67 - en nyanse mer enn "maksimal eksponering er 4 millioner (+ mva).."

Det hjelper heller ikke på regnskapet til Vålerenga at 2 millioner alt er betalt, for de pengene er satt opp som fordring (altså penger de har til gode) i budsjettet. Regnskapsmessig blir altså belastningen i 2014 regnskapet på godt over 8. mill., selv om likviditeten kun belastes med 6,1 mill i 2014.

VG-debatt renner over av folk som ønsker å plassere skyld i øst og vest, av VIF-supportere som synes det er på sin plass at Stabæk gir betalingsutsettelse osv. Hvorfor det?

Medlemmene i Vålerenga kan kun bebreide det styret de selv har valgt for at de har kommet opp i denne situasjonen. Det styret som satt i 2011 ga administrasjonen fullmakt til å kjøpe opsjonen. Etterpå ble det sådd usikkerhet om det var lov med slike opsjoner i fotball-Norge. Stabæk og Vålerenga tok derfor et møte med NFF 21. oktober 2011. NFF var usikre, siden regelen ikke var soleklar, og de hadde aldri sett en slik avtale før, men de fremholdt likevel at det uansett ville være smart å få på plass (den manglende) underskriften fra spiller og foresatt. Det ble da også ordnet.

Først fem uker senere, 28 november, prøvde VIF å heve avtalen. Styret i Vålerenga tok da en gedigen risiko på vegne av klubben. Det er etter vår mening Vålerengas problem. Legg også merke til at det er Vålerenga Fotball som er part i saken - ikke ASet. Konsekvensen for Vålerenga hvis de velger å ikke betale er altså 8. divisjon. (Der får de møte Abilsø 3, Wam-Kam 2 og herrelaget til Dinamo Damefotball). Forsinkelsesrenten er for øvrig 12%, så det koster å somle. Vålerenga har også pantsatt alt de eier og har til Trøim som sikkerhet for låneopptak. De kan med andre ord ikke stille sikkerhet hvis de ber om betalingsutsettelse.

Som om ikke det var nok, så vil det koste Stabæk mer enn 6,1 millioner å rykke ned fra Tippeligaen. Hvis Vålerenga lar være å betale kan Stabæk slå Enga konkurs og vips så er det betydelig lettere å holde plassen i Tippeligaen i 2014.

De har rett og slett malt seg inn i et hjørne og malingen er langt fra av typen som tørker hurtig.

Det er lett å føle sympati med Vålerenga i denne saken. Ikke minst med det sittende klubbstyret. For det er de som har ansvaret nå, mens det i sin tid trolig var folk fra både Sportslig utvalg og ikke minst fra AS-styret som var sentrale da de besluttet å kjøpe opsjonen og ikke minst da de tok den famøse beslutningen om å si opp den uoppsigelige avtalen med Stabæk - og å bringe saken inn for privat voldgift.

Kanskje de folka fra AS-styret i 2011 som var sentrale meningsbærere i 2011, burde ta en titt på kontoutskriften og se om de har vilje til å trå til denne gangen? Det handler om å redde en av Norges viktigste klubber - og ikke minst handler det om deres eget ettermæle. Og de gutta har råd til det.

 Tilbake

Publiseringsløsning og webdesign levert av: iSee as